Alle tekster i ”Nye Hamsun Samlede” har gjennomgått en varsom språklig revisjon i retning av moderne riksmål. Konsulent for det filologiske arbeidet har vært førsteamanuensis, ordboksredaktør Tor Guttu.


I de tilfeller hvor Hamsun synes å ha valgt arkaiske former for å skape en spesiell stiltone, eller dialektformer for å karakterisere en person, revideres språket ikke. Ut fra respekten for de kunstneriske intensjoner har man ellers i størst mulig utstrekning søkt å unngå endringer i lydbildet. Det betyr at stiltonen er bevart, og at dikterens syntaks og ordvalg forblir uendret.

Revisjonsarbeidet får først og fremst konsekvenser for ortografi og skriftbilde. Det er ryddet opp i og skapt større konsekvens i bruken av kursiv, anførselstegn, aksenter, sperret skrift m.m. Kursiv reserveres nå for uthevinger. Titler skrives i anførselstegn. Navn på bedrifter og foreninger osv. skrives rett frem, men med sine store forbokstaver i behold. Sperret skrift brukes ikke.

Tegnsetningen er med få unntak uforandret i tekster som var med i 1934-utgaven – enda så merkelig den til tider kan synes å være. Det gjelder ikke minst den (ut fra et moderne syn) manglende kommateringen. I de tekster som ikke var med i 1934, og som derfor ikke har vært utsatt for dikterens egne normeringsønsker på dette tidspunkt, vil man kunne støte på en (igjen ut fra et moderne syn) overdådig kommatering – ofte etter dansk rettskrivningsmønster. For å skape større samsvar, er komma i disse tekster sløyfet foran nødvendige substantiviske og adjektiviske leddsetninger.

Blant de grammatiske retningslinjer som er fulgt, kan nevnes:

I substantiv opereres det kun med felleskjønn. Hunkjønn med a-endelser finnes bare der Hamsun selv kan ha anvendt det i karakteriserende eller dialektal sammenheng. Felleskjønnsord med dansk -e i flertall (flere dage) får i NHS med få unntak -er. Intetkjønnsord som i dansk kan opptre med flertall på -e får i norsk ubøyd flertall (flere fjell, land). Imidlertid foretrekker Hamsun ofte den sørøstnorske endelsen -er i slike ord, og disse blir derfor stående uendret (flere huser, brever).
Alle substantiv som ikke er egennavn, skrives med liten forbokstav.

Ved verb brukes infinitivsmerket å.
Langformer som vride, drage, trede, glide erstattes av de korte: vri, dra, tre osv.
Hamsuns praksis er sterkt vaklende i bruken av dentalsuffiksene -et/-te i preteritum av svake verb – slik det for øvrig fremdeles er i moderne norsk. I NHS er det forsøkt etablert større konsekvens på dette punkt ved å velge de former som synes å være hyppigst brukt av forfatteren. Det vil således for eksempel bli skrevet ante og ilte, men suset og skinnet. Hos riksmålsforfattere er det en viss tilbøyelighet til å velge -et i perfektum partisipp, selv om de foretrekker -te i preteritum – altså blandet bøyning av typen ile – ilte – har ilet. Når slik praksis kan spores hos Hamsun, blir den respektert.

Ved enkelte verb kan Hamsun ha anvendt både svakt og sterkt preteritum – gjerne i samme tekst. For å unngå for store endringer i lydbildet, blir hans egne formvalg stående (glidde/gled – betydde/betød).

 

Når det gjelder pronomen, endres skrivemåten av mig, dig og sig til meg, deg og seg.
De foreldede høflighetsformene av det personlige pronomen – I og Eder – endres til De, Dem og Deres (dersom de gamle former fra Hamsuns side da ikke bevisst er benyttet som pastisj eller i personkarakteriserende hensikt – hvilket de forholdsvis ofte kan være).
Det relative pronomen der erstattes med som (unntatt når det opptrer i forbindelse med sammenligningskonjunksjonen som): ”denne mann der som sann høyremann og prest …”.

Hamsun reviderte selv gjentatte ganger språket i de verk som kom med i de forskjellige utgaver av samlede. Riktignok var han ytterst energisk i sine påstander om at nettopp de endringer han der og da gjorde var de eneste forsvarlige og riktige – alt annet var unorsk og ren språkødeleggelse. Men samtidig var hans holdning hele tiden den at han ønsket å fornorske sitt språk. (Begrepet ”fornorske” likte han for øvrig ikke – det lød etter hans oppfatning altfor tysk. Man skulle ikke ”vernorske” språket. Det måtte hete ”opnorske”.)

Egentlig ville det være i dårlig samsvar med forfatterens eget språksyn å kanonisere den språkdrakt som de siste 50 år har vært å finne i hans samlede, og gjøre denne mønsterdannende for alle nyutgivelser også de neste 50 år. For 50 år siden fantes det nok fremdeles eldre riksmålsbrukere som benyttet flertallsformer av substantiv som dage, infinitiver som vride og pronomenene mig, dig og sig. I dag er det imidlertid ingen som gjør det. For yngre mennesker ser slike former allerede i dag alderdommelige og merkverdige ut. Om 50 år trolig bare merkverdige.
I ”På gjengrodde stier” (1949) hevdet Hamsun at ”om 100 år er allting glemt”. Med ”Nye Hamsun Samlede” ønsker Gyldendal Norsk Forlag å bidra til å holde interessen for Hamsun og hans forfatterskap levende og hindre at hans spådom går i oppfyllelse.