Den første puljen inneholder følgende bind:

Bind 1: Sult
Bind 2: Mysterier
Bind 3: Redaktør Lynge, Ny jord
Bind 4: Pan, Victoria
Bind 5: Svermere, Under høststjernen
Bind 6: Benoni, Rosa
Bind 17: Siesta, Krattskog, Stridende liv
Bind 18: Den gåtefulle, Bjørger, Livsfragmenter
Bind 24: Fra det moderne Amerikas åndsliv, Lars Oftedal


 

Litt om hvert bind i første pulje:

Bind 1: Sult
«’Sult’ er begynnelsen til mine bøker,» skrev Hamsun i 1890 – samme år som boken utkom første gang. Det skulle bli hans gjennombruddsbok og et verk som samtidig innebar noe nytt i norsk litteratur. Hamsun skildrer både den fysiske sult og den psykiske pine hos den navnløse hovedpersonen på en måte som gjør at leseren vanskelig glemmer ham. «Sult» er en av våre klassikere, en klassiker som har bevart sin fascinasjonskraft til i dag.


Bind 2: Mysterier
Da «Mysterier» utkom i 1892, skapte boken både forvirring og undring. Det er Hamsuns mest eksperimenterende og modernistiske roman når det gjelder formen. Er hovedpersonen – Johan Nilsen Nagel, som i boken karakteriseres som «tilværelsens utlending» – bærer av en grunnleggende eksistensiell problematikk? Er dette kanskje å betrakte som et selvbiografisk arbeid? Eller skal det leses som en kriminalroman? De sikre svar er få, men «Mysterier» er ikke mindre spennende nå enn i 1892.


Bind 3: Redaktør Lynge, Ny jord
«Redaktør Lynge» (1893) er «en roman het som helvede», mente Hamsun. Boken var en politisk nøkkelroman, skrevet som «et ord foran valgene» i den hensikt å diskreditere en politisk motstander – nærmere bestemt redaktøren av Kristiania-avisen Verdens Gang, Olaf Thommessen.

I «Ny jord» (1893) får kunstner- og forfatterklikkene i Kristiania – det Hamsun kalte «Det unge Norge» – sine pass påskrevet som snyltere og talentløse døgenikter. Den nye jord var «en blek jord, uten megen grøde, uten frodighet». Lenge mente forfatteren at dette var hans beste bok.


Bind 4: Pan, Victoria
«Pan» (1894) var fra Hamsuns side planlagt som «en liten bok med få mennesker og megen sjel» – «en stille og rød kjærlighetshistorie» uten polemikk – der hvert kapittel skulle være som «et dikt». «Victoria» (1898) mente han var «intet annet enn litt lyrikk» og la til at «En dikter kan jo også iblant ha litt lyrikk han vil bli av med». Både løytnant Thomas Glahn i «Pan» og dikteren Johannes i «Victoria» hører til Hamsuns tallrike persongalleri av begavede og hudløse nevrotikere. Begge romaner har siden lanseringen vært blant dikterens mest populære.


Bind 5: Svermere, Under høststjernen
«Svermere» (1904) er den korteste romanen i den voksne Hamsuns produksjon – en underholdende og sjarmerende beretning om den idérike Ove Rolandsen – fylt med språklige vendinger slik bare Hamsun kunne formulere dem. Handlingen er lagt til handelsstedet Rosengård der nessekongen Mack er overhode.

I «Under høststjernen» (1906) er grunntonen mer melankolsk-resignert. Det voldsomme engasjementet og temperamentsutbruddene som hadde preget mange av Hamsuns tidligere hovedpersoner er borte, og leseren møter en roligere, mer vemodig vandringsmann. Forfatteren vender tilbake til jeg-formen fra «Sult» og «Pan» og gir hovedpersonen sitt eget døpenavn – Knut Pedersen.


Bind 6: Benoni, Rosa
Hovedpersonen i «Benoni» (1908) er fiskeren og postbudet Benoni Hartvigsen. I likhet med Ove Rolandsen i «Svermere» er Benoni en mann med sosial oppdrift og hellet på sin side. Han har et godt øye til prestedatteren Rosa, og hans sjanser hos henne synes å stige proporsjonalt med den sosiale fremgangen.

I «Rosa» (1908) videreføres handlingen fra «Benoni». Med et par unntak er også persongalleriet identisk. Den omstreifende og kunstmalende student Parelius – som forelsker seg i Rosa – er én av de nye. Samtidig er han bokens jeg-forteller. En annen er Edvarda (fra «Pan») som gjør sin gjeninntreden i forfatterskapet i en forholdsvis sentral rolle.


Bind 17: Siesta, Krattskog, Stridende liv
I løpet av en åtteårsperiode utga Hamsun tre samlinger med hovedsakelig skjønnlitterær kortprosa – «Siesta» (1897), «Krattskog» (1903) og «Stridende liv» (1905). Bøkene hadde undertitler som «Skisser», «Historier» og «Skildringer». Novelletermen ble ikke benyttet. I ettertid har det likevel vært vanlig å omtale disse verkene som novellesamlinger. Hamsun mente kanskje at «novelle» ikke var en dekkende betegnelse for den litterære variasjonsbredde han her fremviste? Her finnes alt fra jeg-nære, selvbiografiske tekster til mer tradisjonelle, episke fiksjonberetninger. Den psykologiske dybdeboring mangler ikke, ei heller det humørfylte og småpussige.


Bind 18: Den gåtefulle, Bjørger, Livsfragmenter
Før gjennombruddet med «Sult» i 1890 hadde Hamsun publisert adskillig både av fiksjonsdiktning og sakprosa. På slutten av 1870-tallet hadde han nærmest en litterær minikarriere på gang. Senere kom denne diktningen – naturlig nok – helt i skyggen av hans øvrige produksjon. For Hamsun-lesere er imidlertid ungdomsdiktningen av stor interesse – ikke minst gjennom presentasjon av temaer som senere dukker opp på ny i forfatterskapet.

«Den gåtefulle» (1877) og «Bjørger» (1878) er Hamsuns to første forsiktige skritt på dikterbanen.

I «Livsfragmenter» er det samlet skjønnlitterær kortprosa som av forskjellige årsaker ikke kom med i de tre samlingene forfatteren selv utga. Den tidligste teksten daterer seg tilbake til 1878–79, den seneste er fra 1912.


Bind 24: Fra det moderne Amerikas åndsliv, Lars Oftedal
«Nu er det ikke noe videre tilbake av Amerika, jeg har lagt det nesten øde. Hvilket jeg ville,» skrev Hamsun da han våren 1889 hadde fullført «Fra det moderne Amerikas åndsliv». Forfatterens negative holdning til landet han hadde tilbragt store deler av sitt liv i på 1880-tallet og helt nylig forlatt, er tydelig – likeså hans frapperende språklige formuleringskunst som gjorde at publikum merket seg forfatterens navn.

Fra en posisjon ytterst til venstre i det norske politiske landskapet svinger Hamsun i «Lars Oftedal» (1889) pisken over en politisk motstander – den moderate venstremannen og presten fra Stavanger. Forfatteren var blitt engasjert av den radikale venstreavisen Dagbladet for – som han formulerte det – «å gjøre Oftedal umulig til neste valg».