Den andre puljen inneholder følgende bind:

Bind 7: En vandrer spiller med sordin, Den siste glede
Bind 8:  Barn av tiden
Bind 9:  Segelfoss by
Bind 10: Markens grøde
Bind 11:  Konene ved vannposten
Bind 12:  Siste kapittel
Bind 19: Ved rikets port, Livets spill, Aftenrøde
Bind 20: Munken Vendt, Livet ivold
Bind 25: På turné. Foredrag

 

Litt om hvert av bindene i pulje 2:

 

Bind 7: En vandrer spiller med sordin, Den siste glede
I ”En vandrer spiller med sordin” (1909) fortsetter Hamsun jeg-beretningen om Knud Pedersen – hovedpersonen fra ”Under høststjernen” (1906). Jeget ferdes i det samme miljø som tidligere. Den resignerte, vemodsfylte grunntone fra ”Under høststjernen” med sin stillferdige og stemningsskapende prosalyrikk preger også dette verket – det spilles med sordin.

 

I "Den siste glede" (1912) er det, likesom i ”Under høststjernen” og ”En vandrer spiller med sordin”, et jeg som fører ordet. Disse tre verkene blir derfor gjerne omtalt som Hamsuns ”vandrer-trilogi”. "Den siste glede" skulle bli Hamsuns siste jeg-roman. Som i de foregående bøkene møter leseren en poetisk stillferdige refleksjon og resignasjon, men samtidig har en freidigere polemisk tone blandet seg inn.

 

Bind 8:  Barn av tiden
I "Barn av tiden" (1913) blir nordnorsk samfunnsliv − for første gang siden romanene "Benoni" og "Rosa" (begge 1908) − igjen skildret i større bredde. Hamsun folder ut et enda større lerret enn sist. Personene er flere og miljøskildringen bredere, men også tidsperspektivet er forlenget. Hamsun har skrevet en historisk roman der han over fire generasjoner følger utviklingen på stedet som opprinnelig het Segelfoss gods.

 

Bind 9:  Segelfoss by
I ”Segelfoss by” (1915)  fortsetter Hamsun skildringen av den økonomiske og sosiale utvikling rundt det gamle Segelfoss gods som han hadde påbegynt i "Barn av tiden" (1913). Industrivirksomhet fører til at urbaniseringstendensene skyter fart. Segelfoss utvikler seg til en småby med et skikt av småborgere: lege, sakfører og fotograf. Og foruten butikk får stedet også hotellvirksomhet, egen avis og et blomstrende foreningsliv, samt et voksende proletariat av tjenestepiker og arbeidere.

 

Bind 10: Markens grøde
”Markens grøde” (1917) kan fra én side sett leses som en historisk roman om utviklingen av nordnorsk jordbruk i siste halvdel av 1800-tallet, om nyrydding og om hamskiftet i bondesamfunnet ved overgangen fra natural- til pengehushold. Samtidig er det knapt tilfeldig at Hamsun skrev nettopp denne boken under Første verdenskrig. Han mente folk trengte noe å tro på midt i all uro og fortvilelse som krigen bragte med seg. I 1920 ble dikteren tildelt nobelprisen i litteratur for "Markens grøde" som han kalte "et varsku til mitt slektledd!"

 

Bind 11:  Konene ved vannposten
Handlingen i ”Konene ved vannposten” (1920) utspilles over en 20-årsperiode i en sørnorsk kystby. Imidlertid har Hamsuns intensjon hverken vært over tid å skildre utviklingen i et bysamfunn eller å polemisere mot dagsaktuelle politiske hendelser. Siktemålet har vært videre: På overflateplanet er det den moderne (by)sivilisasjonens materialistiske, men sjelelig tomme sladder- og strebersamfunn, med all sin iboende falskhet og sitt konkurransejag, som belyses. Dyp-tematikken er enda mørkere: en resignert, eksistensfilosofisk refleksjon over menneskenes forfengelighet og tilværelsens generelle meningsløshet!

 

Bind 12:  Siste kapittel
I "Siste kapittel" (1923) videreføres det filosofisk-eksistensielle perspektivet fra ”Konene ved vannposten” (1920). Representanter for de forskjelligste by-yrkesgrupper – alle fysisk eller psykisk syke – søker lindring på Torahus sanatorium. At forfatteren lar nesten samtlige sanatoriegjester omkomme ved diverse ulykkeshendelser kan tolkes som et endelig sluttoppgjør med den moderne sivilisasjon. Tematikken i "Siste kapittel" går likevel dypere. Det er døden Hamsun har skrevet bok om  døden, som bringer mennesket til det eksistensielle nullpunkt og peker mot det dypt paradoksale og fra én side sett meningsløst forfengelige ved alt menneskelig bevissthetsliv.

 

Bind 19: Ved rikets port, Livets spill, Aftenrøde
Hamsuns dramatiske produksjon er avgrenset til en relativt kort periode av forfatterskapet. I løpet av 15 år, mellom 1895 og 1910, utga han seks dramatiske arbeider. I de tre første − ofte omtalt som "Kareno-trilogien" - følges filosofen Ivar Kareno fra han som opposisjonell 29-åring forsøker å etablere seg i Kristiania ("Ved rikets port", 1895) via et mellomspill i nordnorske egner ("Livets spill", 1896) og frem til han som 50-åring oppgir motstanden mot hovedstadens etablerte filosofi-miljø og selv blir en del av dette ("Aftenrøde", 1898).

 


Bind 20: Munken Vendt, Livet ivold
"Munken Vendt" (1902) inntar både i omfang og skrivemåte en særstilling i Hamsuns forfatterskap. Verket er et lesedrama i åtte akter, skrevet i såkalte knittelvers (à la Henrik Ibsens "Peer Gynt"). Handlingen er lagt til Nord-Norge mot slutten av 1700-tallet, men boken bærer mer preg av å være et eventyrspill enn et historisk drama (en ny parallell til "Peer Gynt"). Hovedpersonen med det pussige navn er en fallert teologistudent, en jeger og fantast og en sosial outsider (igjen likheter med Ibsens hovedperson).

 


Bind 25: På turné. Foredrag
I løpet av sitt liv holdt Hamsun ca. 90 offentlige taler og foredrag. "På turné" inneholder 14 eksempler på hans talekunst. Det eldste er fra 1887 − det yngste er 60 år yngre, fra 1947. Emnevalget er mangfoldig, fra det muntre kåseri ("Fluer", 1887) til behandling av litterære emner (de berømte turné-foredragene fra 1891) og drøfting av mer eksistensielle problemstillinger ("Åndens avblomstringsalder", 1899). Her finnes også takketalen han holdt ved mottakelsen av nobelprisen i 1920 og ren politisk agitasjon ("England må i kne", 1943).