Sosial angst dreier seg i all vesentlighet om frykten for å dumme seg ut framfor andre og dermed bli bedømt negativt. Denne angsten for andre mennesker er svært menneskelig, den angår oss alle. Mer eller mindre skyhet og sjenerthet er utbredt blant folk. Noen situasjoner, slik som å holde en tale i et selskap, skaper angst hos de fleste. Samtidig er det slik at noen plages langt mer enn andre. Da snakker vi ofte om at den sosiale angsten blir en sosial fobi, en psykisk lidelse.

 

For å forstå sosial angst som psykisk lidelse kan det være nyttig å se på hvordan vi diagnostiserer sosial angst. Diagnosen sosial fobi er forholdsvis ny. Først i 1980-årene ble sosial fobi en egen diagnose i de internasjonalt brukte diagnosesystemene med den følge at behandlingsmodeller spesielt rettet mot sosial fobi ble utviklet.

 

Det vesentligste trekket ved sosial fobi er en tydelig frykt for sosiale situasjoner der en tror en kan komme til å opptre på en pinlig måte og dermed bli bedømt negativt av andre. I bestemte sosiale situasjoner framkalles nesten alltid en angstreaksjon. Når personen er ute av de fryktede sosiale situasjonene, erkjenner han eller hun at frykten er overdreven og urimelig. De fryktede sosiale situasjonene blir enten unngått eller utholdt med sterk angst. Diagnosen gis bare dersom unnvikelsen av, frykten for og gruingen for sosiale situasjoner forstyrrer ens daglige rutiner, fungering i arbeid/utdanning eller sosialt liv i betydelig grad. Eller vedkommende må være betydelig plaget av den sosiale angsten, for eksempel ved at han eller hun gjennom mesteparten av døgnet tenker på og gruer seg til oppgaver på jobben.

 

Hentet fra boken SE DEG RUNDT!